Pronto-Fino

Med en toppfart på over 320 km/t må Ferrari Portofino være den raskeste hardtop-kabrioleten i verden. Men også i mye lavere hastigheter legger den for dagen en helt spesiell sjarm.

Tekst: Heinrich Lingner og Jan Einar Wettre – Foto: Lorenzo Marcinno

Det sørlige Apulia er kanskje ikke Italias mest interessante region. Landstripen mellom Adria i øst og Tarent-gulfen i vest er flat og tettbygd, og de hvite murhusene i småbyer som Ostuni og Alberobello hører til severdighetene. Området er kjent for fin olivenolje og høyfartsbanen Nardo, som nå tilhører Porsche.

Da hjelper det veldig at kjøreturen fra kysten til Alberobello foregår i en ny Ferrari. Portofino er etterfølgeren til California, som ble innført i 2008. Navnet krever er forklaring, ettersom det gamle hadde lange røtter i Ferrari-tradisjonen og det nye snarere minner om en dessertvin. Men navnet skal lyde italiensk, og det skal også vise at det her dreier seg om en helt ny bil. Det lyktes ikke så bra da California vek plassen for California T, sier Ferrari.

Raskt tak, rask bil

Designteamet ledet av Flavio Manzoni og prosjektleder Werner Gruber har i hvert fall sørget for at Portofino ser helt annerledes ut. Den er strengere, mer muskuløs og maskulin enn den noe lubne California. Særlig med taket lukket ser den mer elegant ut. Californias antydning til bagasjelokk er borte, og den nedfellbare hardtopen går over i en fastback i en rett linje. Der skal den salige Daytona ha vært en inspirasjon.

På 14 sekunder pakker aluminiumstaket seg ned bak. I opptil 40 km/t.

Takkonstruksjonen av en aluminiumlegering er også ny. Taket kan til og med åpnes i fart (opptil 40 km/t), eller det dukker ned i bagasjerommet. Der er det forøvrig plass til tre kabinkofferter, eller golfbager eller ski, takket være gjennomlastingsluken.

Taket trenger 14 sekunder på å åpne seg, tre mindre enn California, så selv her kan du spare tid. Ytterligere to raske trykk på knappen senker de fire siderutene. Og et trykk til – nå nede til høyre på rattet – starter den åttesylindrede motoren.

I eksosanlegget er det montert elektriske klaffer, og de er lukket når bilen starter, så 3,9-literen bråker ikke så veldig da. Men allerede ved lett gass fra litt over tomgang dundrer det ganske bra. Et blikk på manettinoen viser at bilen står i komfortmodus. Det passer bra.

Med første gir inne knaser Ferrarien langs hotellets grusinnfart. «Piano,» oppfordrer fotografen, for ellers må vi vaske bilen igjen. Vi kjører også piano på asfalten. Veien slynger seg østover mellom olivenlunder og murer.

Den langsmonterte V8-motoren yter 600 hk. Den har også elektriske klaffer i eksosen.

Turbomotoren yter 600 hk, og det maksimale dreiemomentet på 760 Nm står klart mellom 3000 og 5000 o/min. Det røde feltet på turtelleren begynner ved 7500.

Motoren har ikke noen turbosvakhet i starten, sier Ferraris ingeniører. Nei, sikkert ikke, men den opptrer ikke helt som en sugemotor der dreiemomentet kan reguleres finkornet, avhengig av gass og turtall. Den har heller ikke den melodiske gasslyden i innsuget og eksosen, selv med klaffene åpne.

Denne V8-eren – som alle slike motorer fra Ferrari siden tidlig 1970-tall – har en 180-graders veivaksel. Dermed låter den ikke som en vanlig V8, men snarere som en rasende firesylindret motor. Men det må vi fortsatt drømme om i Portofino, ettersom veien fortsatt går gjennom tett befolkede områder.

Instrumentene til venstre kan konfigureres. I midten sitter den gule turtelleren, til høyre speedometeret.

Komfort og sport

Veien er middels godt asfaltert, og dermed har de adaptive støtdemperne mulighet til å vise hva de er gode for. De glatter veien føyelig ut, og fjæringskomforten er høy til en rask kabriolet å være. Like bemerkelsesverdig er stivheten i karosseriet. Det er ingen gnissing fra bjelker, ingen dirrende A-stolper. Portofino virker uforstyrrelig.

Vinden strømmer over frontruta, og passasjerene sitter lavt og godt beskyttet på fint skinn. Setene er behagelige og gir god sidestøtte, og selv for over gjennomsnittlig storvokste er det god plass foran. Baksetene egner seg i praksis bare for barn.

I retning av Fasano slynger veien seg litt senere tilbake mot kysten, og det er liten trafikk. Manettinoen i Sport, full gass. Lynraskt spretter V8-eren opp i turtall, i rattet flimrer girlysene mot midten – flikk, neste gir, flikk, neste gir. Ingen andre gjør dette dramaet så spesielt som Ferrari. Det gjelder både for den nye Portofino og for midtmotorbilen 488.

Selvsagt er ytelsene noe bedre enn i California T. Til 100 km/t går det 3,5 sekunder, mens du er oppe i 200 etter 11 sekunder. Men forskjellene er egentlig minimale. Styringen, som vi først syntes var for lett, blir i høyere hastighet fintfølende og tillitvekkende. Understyring eller problemer med veigrep? Ikke det spor.

Snart flakser de første husene i Fasano forbi, så vi letter på gassen. Ferrarien putrer gjennom et industriområde. Veien til hotellet går til høyre, mot sør. Vi sjekker med navigasjonen: Portofino, 944 km not nord. Vi kan være der om ti timer.

Portofino beskytter deg bra mot vinden. De viktigste betjeningselementene er samlet på rattet.

Konklusjon

Flott dynamikk, bra komfort, stilig design og mye plass. Ferrari Portofino gjør nesten alt bedre enn forgjengeren. Men California hadde et bedre navn.

Heinrich Lingner

 

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på