Pass opp og pass ned

Karavanen av solhungrige turister kryper sakte over Brenner-passet. Litt lenger øst døser det en eventyrlig lekeplass mellom snørestene. De tomme veiene i Dolomittene ser ut til å strekke seg helt til himmelen. Der kjører vi Lamborghini Aventador S Roadster og Huracan Performante Spyder.

Tekst: Jens Dralle og Jan Einar Wettre – Foto: Hans-Dieter Seufert

Der sitter de. Ole, Dole og Doffen. Eller kanskje Per, Pål og Espen. Eller John, Paul og Ringo. Samme kan det være. De tre murmeldyrene virker i hvert fall ikke særlig interessert. Det er jo ikke så mye som skjer her i 2192 meters høyde på Valparola-passet. De tre dyrene rusler fra en klippe over til Forte Tre Sassi, og finner der en steinrøys å ligge i. Rett før kom en Lamborghini Aventador S Roadster tordnende inn på parkeringsplassen, med en bassgurglende Huracan Performante Spyder rett etter. Nå står det to typer i røde jakker der og snakker om merkelige ting, mens to andre prøver å feste et stativ til Aventador.

Aventador svinger dørene opp, slik det skal være

Denne bilens lakk i grå metallic mistet uskylden for godt da den ble sprayet over det ekstreme karosseriet til denne sportsbilen med V12-motor. Diskresjon finnes ikke i Lamborghinis vokabular, og det liker kundene. De sender gjerne pengene sine til Sant’ Agata. Når det gjelder den åpne Aventador S dreier det seg om 373 263 euro. Men så veldig åpen er den heller ikke. De to halvdelene av taket er laget av karbonfiber, og må demonteres for hånd og plasseres foran i bilen. Der blir de holdt på plass av klips som man håper tåler sentrifugalkreftene. For de er rimelig brutale.

I Huracan er de enda sterkere, for der er hjulopphenget og aerodynamikken skjerpet i forhold til basisbilen. Klaffer foran og bak lukker og åpner seg på 500 millisekunder, alt etter kjøretilstand, og regulerer dermed bakketrykket mot det hjulet som er innerst i svingen. En luftig form for torque vectoring, så å si. Det interesserer ikke murmeldyrene, og de lar seg nok heller ikke imponere av Huracans 650 hk eller den mattblå (Blue Aegeus) lakken, den italienske trikoloren eller felgene i gull. Huracan er med andre ord et fargerikt innslag i dette landskapet, som smykker seg i fjellgrått, snøgrått og skygrått.

Akkurat hvor du skal er likegylding. Det går alltid oppover. Og nedover. Ofte på spektakulært vis.

Et par blå flekker på himmelen slipper inn litt sol. Først på fjelltoppene, som ser ut som om de er kvikt meislet ut av en eller annen forbipasserende romersk gud med tilgang til trykkluftverktøy. Sikkert på vei sørover for å slikke sol.

Nei, da er veiene her oppe mye bedre. Bare svingene på vei opp fra St. Kassian – hver eneste én av dem vil du ønske å bli kjent med til siste asfaltkorn. Det er vilt. Forbi Hexenstein, ned fra Falzarego til rett før Cortina. Middels lange radiuser, flott dekke, nydelig. Så bøye av mot Passo Giau. Ikke så nydelig. Vilt og stormerisk. Selv det tidlige partiet som går gjennom skogen, før veien rister den av og Cinque Torri truer med å falle ned i passasjersetet. Hvert enkelt av de fem tårnene.

V10-motoren hiver Huracan avslappet omkring, og du med den. Spyder ligger så ubegripelig lett i hånden på deg, og samtidig så tett. I Performante har styringen ingen vaghet i det hele tatt. Klart definerte krefter, finkornede tilbakemeldinger- det er tryllestaven som får svingene til å forandre seg til fyrverkeri.

Uansett om det er V10- eller V12-motor gjelder det å holde turtallet oppe.

Snart har du identifisert Sport-modusen som den beste. Du liker den dermed enda tøffere gassresponsen og firehjulsdriftens enda sterkere trang til å sende kraften bakover. ESC-en tillater da også litt skliing med hekken her og der, før forhjulene trekker alt inn på rett spor igjen.

Det sporet går akkurat nå rett ned. Oppe på Giau kommer du over kollen, og du tror at nå kommer de to spisse Lambo-nesene til å spidde den mørke skyfronten. Så en høyresving. Ned. Kort slette som etterhvert svinger til venstre, så neste sving. Veigrep, gass. V10-motoren har en kompresjon på 12,7:1, og den hyler kornete ved 6000, 7000, 8000 o/min. Et kort trekk i hendelen, og det neste av sju gir ligger inne. Dobbelclutchgirkassen dobbelclutcher som besatt.

Den automatiserte manuelle girkassen i Aventador S lar deg heller merke at den jobber. Men smidigheten i bilen – ja, du kjenner knapt Aventador igjen. Jo, firehjulsstyringen hjelper veldig, enten det gjelder å svinge rundt murmeldyr som har slått seg til midt i veien eller ganske enkelt å kjøre en to meter bred roadster med samme presisjon som de små kjøretøyene på en elektrisk bilbane.

Vinteren er borte. Våren har ikke helt ankommet. De flotte veiene i Dolomittene ligger tomme.

Dolomittene har en kraftig tilstedeværelse, og kanskje det er derfor Aventador virker så hjemme her. Den feirer mekanikken på en måte som bare få superbiler klarer. De tolv sylinderne, med 60 grader veivakselvinkel og et turtall på 8500 o/min, spiller som et rent trompetorkester i høy fart. Når det går saktere er det mer synging og hvesing, ventilknatring, sideaggregater, en vellystig innsugslyd.

Et par svinger og noen kilometer hjelper deg til å bli en del av det hele. Da lærer du hvordan du bruker det trekantede lille vinduet til å beregne kursen perfekt. Da finner du ut at girkassen representerer S-ens sorte sjel best i Corsa, mens chassis og styring helst bør settes i en mildere modus. For veiene er ikke alltid jevne som dansegulv. Naturen jobber. Fjellet knirker og skaper små forkastninger.

Huracan høster applaus med interiøret sitt. Verdens reserver av karbon og alcantara er merkbart mindre nå.

Etter hvert kan du Aventador. Du får følelsen for bremsene, med en pedalvandring som er litt lenger enn i Huracan. Grepet om styringen, som binder Aventador fast til sin fører og hiver ham hardt inn i kurvene. Da løsner det. Veldig, til og med.

Bak deg åpner og lukker det seg luker for lufttilførsel, mens fjærer og dempere jobber med vippebrytere. Gir ned og slipp gassen, og V12-eren fyrer av et par feiltenningssalver fra eksosen. Her er jeg.

Så full fart igjen. Den vil helst ha rundt 5500 o/min før den vil helt. Toppeffekten på 740 hk er ikke lett å hente ut, og det sparket du venter i ryggen er alltid mindre smertefullt enn du tror. Men likevel sitter du alltid og trekker hodet til deg, akkurat som i Huracan, slik at du kan se under den lave rammen til frontruta. Likevel ser du nesten ingenting. I hvert fall ikke noe trafikk.

Passo Giau skulle være målet. Men vi fant andre også.

Heller ikke i de 33 hårnålssvingene som møter oss i Pordoi. De er så trange at du ofte må ned i tredje gir. Så gir du gass igjen, for bilen trenger turtall for å gå som den skal. Neste gir, et trekk i hendelen. Det er som et kunstverk. Særlig i Huracan, bakt av karbon. Du kjører deg svimmel. Ingen bak den svingen, heller. I hvert fall ikke så mange at det gjør noe. Pust inn før neste sving.

Tilbake på Valparola. Når taubanene og skitrekkene her blir slått av i midten av april, legger hele regionen seg til å sove. Omtrent til midten av juni. Hotellene renoverer eller tar en ferie selv. Som Roman Ploner og familien. De kommer akkurat fra Adriaterhavet. 30 grader i skyggen, havet er varmt nok til å svømme i. Så ville de hjem til St. Kassian.

Foran: Matthias og Murcielagoen hans. Bak: Cunturines-toppen.

Den åtte år gamle sønnen Matthias sover dypt når Roman oppdager Lamboen. Matthias holder modellen av en Murcielago SV i hånden. Betatt rauser han ut av familiens Audi, og den kalde vinden merker han ikke, til tross for kortbuksene. Dette møtet avgjør hva Matthias skal drømme om de neste nettene.

Tid for kaffe og Biscottini. Utendørs, selvsagt, for et par solstråler er nok for oss. Roman og familien kjører videre. De har jo et par kilometer igjen.

A6-en forsvinner ned dalen, og igjen er det stille. Det er virkelig ikke mye som skjer her. Deilig. Det har jo ikke alltid vært slik. Særlig ikke mellom 1915 og 1918. Fra den tiden stammer fortet som Ole, Dole og Doffen nå kommer ruslende ut av. Noe villere enn de to Lamboene får de vel aldri se her.

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på