Mini Panamericana!

Vi kjører en Mini Countryman langs og delvis gjennom et helt kontinent. Veien heter Panamericana, og severdighetene er mange.

Tekst: Jörn Thomas og Jan Einar Wettre – Foto: Dario Manns, Bernhard Filser

Når du har vært nesten overalt, hva er det da som gjenstår? Kanskje bare en tur til verdens ende. Selvsagt med bil, og gjerne litt besværlig. Helst i en skikkelig bil. En som har distanser i seg, en som oppfyller drømmer og seigt holder ut når det blir bratt, varmt, kaldt eller leirete.

Selvsagt har vi gjort lignende ting før, men denne gangen blir det spesielt. Vi kjører fra Guatemala til den sørligste enden av kontinentet. Målet er Ushuaia, verdens sørligste by. Og desto bedre blir det når veien går langs Panamericana, altså forbindelsen mellom Alaska og Ildlandet.

Ingen roadtrip uten presis planlegging.

Vi setter oss inn i Mini Countryman og kjører. Det dreier seg om dagens Countryman-generasjon som ladehybrid, med tresylindret bensinmotor og elektromotorer. 224 hk til sammen. Vi trenger kanskje den effekten for de delvis eventyrlige veiene. I hvert fall kan teknikken vise om den også kan håndtere fryktelige betingelser. Fuktig varme, kulde, høyde. Men først og fremst den forferdelige veistandarden med betongplateveier, via vaskebrettveier til rene grusveier.

Vi starter i nærheten av Tikal, der maya-kulturens magi er påtagelig. Det er bare å klatre opp i det høyeste tårnet, kikke over trærne i det fjerne og bli imponert. Det går videre, for om fire dager må Minien være pakket i containeren og lastet på skipet. Mellom Panama og Colombia er Panamericana-veien brutt. Før den tid venter Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Panama. Og særlig grensene mellom dem, med tilhørende inn- og utreisestress.

Noen grenseoverganger koster seks timer, hundrevis av smøringsdollar og irritasjon.

Ikke tro reisehåndbøker og reisevante folk som snakker om problemfrie grenseoverganger. Det er akkurat slik du forestiller deg det i en dårlig film. Lukten, grensevaktene, hjelperne og bærerne. For ikke å snakke om den pinlige nøyaktige undersøkelsen av stempler, skjemaer og formularer. Det oppfyller enhver klisjé, og det er på en måte ganske forfriskende. Noen ting forandrer seg aldri.

Men før eller siden er du gjennom, og du kan likevel glede deg over dette fremmede. Du kan være så opplyst, digital og verdensvant du bare vil – når solen går ned i jungelen og de merkelige lydene fra tretoppene blir høyere, da vet du at du ikke er hjemme lenger. Jo, fuglene skriker metallisk, men den lyden du merker deg er en høylytt, raslende pusting. Hvis det ikke hadde kommet fra ti meter oppe i trærne kunne du ha trodd at det var en overdimensjonert lastebilmotor med kjempeturbo og fri eksos. Men i virkeligheten er det bare en brølape som understreker hvor enemerkene dens går.

Maya-byen Tikal har eksistert siden det første årtusen. Før Kristus, altså.

En helt annen atmosfære hviler det over byen Santiago de Chile med fem millioner innbyggere – nemlig enorm avspenthet. Folk spaserer langs elva, røyker, slapper av, nyter dagen og panoramaet av de snødekte fjellene omkring. Vi nyter det også, før veien går til Temuco, 680 km sørover på vei nummer 5. Det er lite stress for Minien, for veien er velpleid og firefelts, uten digre hull som ødelegger understellet.

Vi tar et kort stopp i Automuseum Moncopulli i Osorno. Bernardo Eggers, årgang 1942, har her virkeliggjort drømmen sin. Fokuset er en samling av Studebaker. Denne sønnen av tyske innvandrere har samlet seg 70 stykker. Totalt er det 140 biler av ulike merker her, flankert av gamle kameraer, husholdningsapparater og en elektrisk jernbane. Det er en spesiell opplevelse å høre herr Eggers når han med en mappe i den ene hånden forteller om kjærligheten til bilene, og om den jernviljen man må ha for å virkeliggjøre drømmen, på en eksotisk miks av tysk, engelsk og spansk.

Fra tropisk fuktighet til snø – Minien vår fikset alt.

Så mye tid har vi dessverre ikke. Vi vil til Bariloche, altså over Andesfjellene. Ikke på det høyeste stedet, riktignok, men likevel. Det betyr snø. Og ganske riktig møter vi en brøytebil som har gjort veien fin og bar for oss. For vår SE hadde det ikke vært nødvendig, for den elektrisk drevne bakakselen samarbeider fint med forakselen, som blir drevet av bensinmotoren. Og selv når batteriet er tomt får bakakselen strøm, for til nød kan bensinmotoren skape den. Det er ikke nødvendig i dag, for snøen smelter på vei ned av fjellet mot Argentina. Noen grensesjikane opplever vi ikke her, i motsetning til i Mellom-Amerika. Her i sør går det smidig og fint.

Som et maleri: Nasjonalparken Ildlandet leverer et konsentrert landskap.

Sånn er veien her også. Jo nærmere vi kommer det argentinske Sveits, desto klarere blir det hvorfor dette er et ferieområde: fjell, elver, ensomhet. Og sjøen Nahuel Huapi. Om kvelden blir vi stille når fjelltoppene gløder i det siste av sollyset. Et bad i åtte grader varmt vann forfrisker oss.

Målet er Comodoro Rivadavia. Dette er sjefsetappen på 840 km. Om morgenen klokka sju er det ingen som tror det vil lykkes, men når lyset jager nattemørket på flukt og vi får se landskapet, begynner vi å tro likevel. Én etter én lyser fjellryggene opp. Sjøen glinser uten bølger, skyer omringer fjelltoppene, og inne i Minien er det noen ganger euforisk entusiasme og noen ganger stille. Her har Vårherre virkelig vist hva han kunne under skapelsen. Solen kommer ut av dekning, og den gråblå morgenen forandrer seg sakte til det guloransje i en tidlig formiddag.

Bensinkanner på taket: Mobilitetsgaranti i argentinsk ensomhet.

Ruta 40 fører oss mot sør som et endeløst grått bånd, før vi svinger inn på 26 mot øst og veien blir enda ensommere. Det gjelder å bruke enhver bensinstasjon og fylle reservekannene. Det høres kjedelig ut, men det hjelper. Bare tanken på å få motorstopp her, helt alene… Men vi får med oss en punktering, forårsaket av en ugrei stein. Heldigvis har Minien ikke bare med bensin, men også reservehjul på taket. Så etter et kvarter kjører vi videre.

I Comodoro får vi tid til å bearbeide dagens panoramaer, for neste morgen er vi tidlig avsted. Vi fortsetter på Ruta 3, som fører til verdens ende. Målet nå er Rio Gallegos, med sin betydelige olje- og gasstransport.

Mini-gjengen trekker sørover over Rio Dulce i Guatemala.

Først stopper vi ved en gruppe sjøløver som lager mye vesen av seg på en steinete strand. De sender ungene sine fort til sjøs når de ser oss komme. Solen og sjøen leverer en regelrett eksplosjon av farger. Det er den endeløse forurensingen i form av plastposer, flasker og annet avfall som slik legger en demper på humøret. Det å se dette sørgelige synet selv er noe helt annet enn å lese om det.

Rio Gallegos har en spesiell sjarm, og vi nyter en lang og flammende soloppgang. Enda 26 km til grensen, 556 til verdens ende. Men først venter det en liten ferietur til Ildlandet. Der er det mer grått og trist enn flammende. Ingen vet hva været har fore, men her blåser det alltid. Gamle sjømenn kalte dette derfor inngangen til Hades, og helt frem til i dag er Kapp Horn fryktet og beryktet. Da har vi det bedre på land, og selv på denne hullete veien kommer vi fort frem. Passasjeren gjør oppmerksom på hindrene, mens føreren styrer unna. Countryman følger instruksene fint, til tross for den høye taklasten. Dermed kommer vi frem til Ushuaia i dagslys.

Dagsetapper på 1000 km begynner og slutter i mørket.

Dette er den ideelle årstiden å føle stemningen ved verdens ende. Om sommeren kryr det av cruisepassasjerer her, på vei til Antarktis. Men i starten av september har du atmosfæren for deg selv. Selv i nasjonalparken Bahia Lapataia, som er det egentlige sluttpunkter for Ruta 3.

Stillheten, fjellene, den speilblanke havoverflaten. For en slutt! På både verden og reisen og alt. Tilbake til Texas er det bare knappe 19 000 kilometer. Minien hadde vært klar for det. Vi også.

Fremme i Ushuaia er Mini-hybriden fortsatt klar for mer. Det er vi også.

Mini Panamericana

Hele turen med tre Countryman Cooper SE All4 gikk fra Dallas i Texas til Ushuaia i Argentina gjennom tolv land. Vi fulgte avsnittet fra Guatemala til Panama, og fra Santiago de Chile. Totalt kjørte mannskapet 18 700 km på 32 dager. På grunn av fergereisen fra Panama til Colombia oppstod det en pause. Ellers ble det kjørt 500 til 1000 km hver dag. Særlig i Mellom-Amerika ble vi forsinket av trege grensekontroller, som til dels tok seks timer. Likevel er det en opplevelse å se Amerikas ansikter – fra sivilisasjonen via, stepper, ørkener og regnskoger til fjellene i Andes.

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på