Insignia – Opels diplomat

Den nye Insignia er ambassadøren for merkets kompetanse. Vi kjører en Grand Sport 2,0 Turbo 4×4. Etter testen spør vi oss om Opel kanskje har solgt seg for billig.

Tekst: Sebastian Renz og Jan Einar Wettre  –  Foto: Dino Eisele

Når var det sist en fornøyelse å kjøre en mellomklassebil fra Opel? Å ja, du trodde denne artikkelen ville begynne med omtale av at merket ble kjøpt av PSA, og at sjefen Karl-Thomas Neumann har gått av? Så fint å kunne overraske deg etter alle disse årene, akkurat som Insignia overrasket oss. Så tilbake til dette med å kjøre den. Det er en fornøyelse, en helt ekte en. Vi kan ikke la være å la tankene gå tilbake til Ascona B fra 1975, og dermed kan vi nå juble over at 36 år med unspirert handling er slutt, en tid som begynte med Ascona C i 1981. For Insignia er rett og slett flott å kjøre. Det vil vi bare si med én gang.

Den store hekken gjør parkering til en utfordring.

Utviklingen startet selvsagt da GM fortsatt eide Opel. Basisen er konsernplattformen E2, som i motsetning til den tunge og overdimensjonerte forgjengerkonstruksjonen er lett å tilpasse til de ulike modellene. Det er brukt mer høyfast stål og litt aluminium (panseret), og dermed har vekten gått radikalt ned. Testbilen har firehjulsdrift og automatgir, og den veier 1645 kg. En Skoda Superb 2,0 TSI 4×4 DSG er bare to kilogram lettere.

Så det med vektreduksjon har altså lyktes fint. Og plassutnyttelsen? Nja, sånn passe. Fører og sidepassasjer sitter ganske høyt i de meget komfortable og svært støttende AGR-setene. Det er nok plass, i hvert fall. Betjeningen er også kjent, og akkurat som før krever det trening å sette seg inn i hva alle knappene på rattet gjør og hvordan menyene fungerer.

Innredningen er pen, selv om setetrekket har mønster som voksduker.

Det tar også litt tid før man er venn med head up-displayet, som projiserer data fritt svevende over panseret. Det kom til ganske sent i utviklingen, noe som forklarer hvorfor systemet er integrert i dashbordet på en litt uelegant måte. Andre detaljer som kaster en skygge over inntrykket av ryddighet og soliditet er at bakluken på testbilen lukket seg litt skjevt, opprevne sømmer og festeringer bak som er lakkert og ikke forkrommmet.

Baksetet består av tre sitteplasser som er satt lavt, slik at takhøyden er mer eller mindre grei. Ellers er det fine forhold bak. Under den skrå hekken har Opel-kombien plass til 490 liter, altså ikke noe imponerende tall. Med baksetene lagt ned er det plass til 1450 liter, også et tall som minner mer om kompaktklasse enn om mellomklasse.

Mye mer plass i baksetet enn før

Men når det gjelder assistentsystemer varter Opel opp med alt vi venter fra denne klassen. Nødbrems med fotgjengergjenkjenning, avstandsvarsler, adaptiv cruisekontroll, vinglevarsler og en selvstendig filassistent som styrer bilen fintfølende tilbake i riktig spor.

Du kan utstyre Insignia med bra lys også, så som kraftige matrise-LED og blendingsfritt fjernlys. I motsetning til Astra har Insignia 16 i stedet for åtte LED-elementer på hver side. Dermed kan IntelliLux-systemet blende ned området der motgående trafikk ferdes, før det like etterpå skifter til fjernlys igjen. Lyktene lyser langt foran bilen, men noen trafikkskilt reflekterer lyset så mye at føreren blir blendet.

Mange assistentsystemer

Men til alt hell er også handlingen strålende. Dette med sette opp understell kan de hos Opel, det er en kjent sak. Men den gamle Insignia var så tung at den aldri kunne bli noe fantom i svinger. Når du sitter i denne nye modellen virker den først tung og satt, med brede og lave A-stolper.

Toppmodellen med 260hk leverer Opel bare med åttetrinnsautomat fra Aisin og firehjulstrekk. Det hadde OPC-versjonen også før, og i stedet for en vanlig differensial fordeler to lamellkoblinger kraften til bakhjulene basert på situasjonen. Dette er altså torque vectoring, og forbedrer kjøreegenskapene. Men denne teknikken er egentlig ikke nødvendig. For i motsetning til Audis sportsdifferensial merker du lite til denne firehjulsdriften, bortsett fra at veigrepet er flott.

De adaptive demperne er smidige i Tour og tøffere i Sport.

Styringen merker du en del til. Allerede i den lette Tour-modusen for styring, gassrespons og dempere (Sport og Normal er de to andre) styrer Insignia med bra balansert presisjon. Mer tilbakemelding får du i Sport, der Insignia er forbløffende smidig å kjøre. For vi skal huske at det er en kombi med 9,1 kvadratmeter areal vi kjører opp bakkene. Styringen er passe skarp og gir finkornede tilbakemeldinger uten å bli hektisk. Den er presis, men ikke masete. Opel tar svinger lett og smidig, og den er lenge nøytral før ESP-en trygt og sent får den til å understyre. Ja, styringen er en god grunn til å kjøpe denne bilen.

Den fine komforten er en annen grunn. De adaptive demperne har stort spillerom, og gir chassiet bra båndbredde: I Tour-modus er Insigina myk over ujevnhetene, til tross for de 18-toms dekkene. Selv skarpe kanter fjærer den bort, mens lange bølger ikke forsvinner helt. I den mildt oppstrammede Normal-modusen kommer det ingen ettersvingninger, og fjæringen er ubetydelig hardere. Og i Sport kombinerer Insignia komfort med sportslighet, slik at man fint kan kjøre på landeveier der asfalten ikke er perfekt.

Baksetet kan legges ned bakfra.

Motoren i testbilen er en toliters bensinturbo med direkte innsprøyting. Den har bra med krefter og fin gangkultur. I testen brukte den 0,98 liter per mil. Det kan virke høyt, men skal ses i forbindelse med de høye ytelsene. Og det er altså 0,23 liter mindre per mil enn den gamle 220-hesters turbomotoren med innsprøyting i innsugsrøret. Dessuten inngår motoren et vellykket kompaniskap med åttetrinnsautomaten. De 400 Nm den byr på er til hjelp når girkassen igjen har nølt med å gire ned. Dermed oppstår det en fremdrift som er rask og ikke for påtrengende. Men vi våger den påstanden at 1,5-literen eller den toliters dieselen bare blir uvesentlig mindre raske, men mye gjerrigere og fornuftigere.

Det er ikke umulig at denne Insignia er den beste Opelen til alle tider, både fortid og fremtid. Ingen av merkets biler har noen gang vært så bra. Kan og vil PSA holde Opel på et så høyt nivå i tiden fremover? Vel, de har nok ikke kjøpt sjappa for moro skyld.

 

 

Og så var det stasjonsvogna

Den lille dieselen med 136 hk er en trivelig  bil for langturen. Hvor er styrkene og svakhetene?

Tekst: Patrick Lang og Jan Einar Wettre

Dette har mange ventet på. Denne sommeren står Opel Insignia stasjonsvogn hos forhandlerne. Vi fikk en eksklusiv mulighet til å kjøre 136-hesteren.

Én ting er sikkert allerede før vi har satt oss i de gode AGR-setene: Insignia er en stor stasjonsvogn. Med sine 4,9 meter i lengden sprenger den rammene for mellomklassen. Når det gjelder maksimal lastevolum ligger den med sine 1665 liter bak Skoda Superb, men på samme nivå som Ford Mondeo og Mazda 6. Og bakluka åpner seg elektrisk og sensorstyrt. Nå er det lettere å løfte bagasjen inn, fordi hekkstøtfangeren ikke lenger er så omfangsrik. Det tredelte baksetet kan legges ned fra bagasjerommet, og da faller de fjærbelastet forover og danner et jevnt nivå. Lastesikring og et stort skillenett er tilgjengelig, i likhet med takrelingen.

Stasjonsvogna er nesten fem meter lang

Vi setter fingeren på startknappen og drar avsted. I Tour-modus er Insignia et avspent langturlokomotiv, og også i stasjonsvogna er fjæringen så bra at de færreste ujevnheter slipper gjennom. I Sport blir styring og dempere merkbart skjerpet. 1,6-litersdieselen er heller mild, og først fra 2300 o/min kommer den i sving. Hvis du vil ha mer bunndrag bør du heller velge toliteren. Betjeningen er selvsagt den samme som i sedanen, mens prisen ligger akkurat ti tusen kroner over for alle motorene.

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på