Heja Sverige!

63 år etter den første stasjonsvogna fra Volvo kom den nye V90 på markedet. Vi tar en tur i et sommerlig kyst-Sverige.

Tekst: Heinrich Lingner og Jan Einar Wettre
Foto: Dino Eisele

De valgte fargene med omhu da Sverige skilte seg fra Danmark på 1500-tallet og de kunne skape seg et eget flagg. De tok med seg det danske korset, men i stedet for vikingfargene rødt og hvitt valgte de blått og gult. Den gangen kom kongene fra huset Wasa, og det er ikke bare et knekkebrødmerke, men også etternavnet til Gustav 2. Adolf. Den blågule fanen han brukte under trettiårskrigen tok han med seg hjem. I dag smeller flaggene i vinden mellom røde feriehytter, lyseblå himmel og azurblått hav. Og de passer fremragende til blåfargen på Volvo PV 445 og den pastellgule 850 T-5R. Den nye V90 er antrukket i sølv, og det er den som tiltrekker seg mest oppmerksomhet her på kysten.

Men vi starter med den eldste i denne Volvo-trioen. Denne stasjonsvogna heter altså 445, og den var merkets første stasjonsvogn da den kom i 1953. Uten 445 hadde Volvo i dag ikke vært den Volvo vi kjenner.

PV 445 var fortsatt sterkt inspirert av tidens amerikanske stil.

Men denne bilen er en nødløsning. Fra 1949 laget Volvo 444-modellen i en variant bygd på ramme og med stiv bakaksel og bladfjærer. Forretningsplanen var at karosserifirmaer kunne plassere sine egne kreasjoner på den. Det høres smart ut, men det fungerte ikke. I starten av 50-tallet stod det mange usolgte understell i Göteborg. Ledelsen bestemte da å selv lage et karosseri, og resultatet er PV 445.

Den på bildene er fra 1958, og den har B16-motoren under panseret. Det betyr 60 hk og tre gir fremover. Det første giret er ikke synkronisert i det hele tatt, og de to andre bare såvidt. Førstegir finner du til venstre og bakover, og tannhjulene lurer du ved å først legge inn annet gir, før du girer til første rett før bilen begynner å rulle. Da skjelver speedometernåla seg oppover, og i 50 km/t kan du legge inn tredje gir. Så trenger du ikke å gire mer den dagen.

De fire trommelbremsene gir mild bremsevirkning, og det er greit nok, for virkningen er ikke helt jevn. De smale veiene på øya Öckerö passer godt for 445. Her går det sakte og koselig, og man trenger ikke mye fantasi for å forestille seg at det nok så ut på samme måte for 50 år siden. Båter danser rundt bøyer, en lett bris sveiper over Kattegat. Ingen blir enige om stredet mellom Sverige og Danmark hører til Østersjøen eller Nordsjøen. Et par eldre herrer slentrer forbi, blir stående og diskuterer om hvilken årsmodell 445-eren er og hva slags fordeler 850-ens forhjulsdrift kan by på. «Forhjulene slet vi helt ned med én gang,» sier den ene. Begge har jobbet på Volvo, og det er ikke så rart, for fabrikken i Torslanda er bare en gratis ferjetur og et par kilometer unna. Og selvsagt husker de 850, for den første store Volvoen med forhjulsdrift var en like viktig milepæl i 1991 som 444 eller 445 var. I 1993 kom 850 som stasjonsvogn, med femsylindrede motorer, sidekollisjonsvernet SIPS og deltalink-bakakselen. T-5R er modellens sterkeste utgave, og opptil 241 hk trekker i forhjulene. For biler med automatgir er det et par færre. Etter kilometer med 445 virker 850 både moderne og luksuriøs, selv om den altså er over 20 år gammel. Den femsylindrede turbomotoren brummer for seg selv, automaten skifter gir ganske tregt og ikke helt rykkfritt. Men ellers kunne man ha solgt den som en ny bil i dag.

Starten på en svensk sommerkrim: Offeret ser ut til å sove i en fluktstol foran båthuset.

Herrene har gått videre, etter å ha skaffet seg detaljert informasjon om V90. Den er så ny at den selv på Öckerö ikke er noe hverdagslig syn.

Det er lunsjtid, og den lille plassen ved båthavna er snart forlatt. Bare bølgeskvulp kan høres. Foran et båthus ligger en sovende person på en campingstol. Slik kan en svensk sommerkrim begynne: Personen er myrdet, og de tre stasjonsvognene blir til en del av kulissene.

Til åstedet kommer så etterforskeren i sin V90, rettsmedisineren i 850 og den hemmelighetsfulle båteieren i sin PV 445.

Vi kjører videre før vi tenker dette scenariet helt ut. Og nå i 850. Snart, i hvert fall. For 445 lager kvalm, den starter ikke. Dampbobler i bensintilførselen, mener journalist og fotograf. Bensinrøret smyger seg om topplokket før det munner ut i den ensomme forgasseren. Og fotokjøringens evinnelige starting og stopping i kombinasjon med de usvenske temperaturene har åpenbart tettet det igjen.

Vi prøver først med avkjølende omslag av filler gjennomtrukket med mineralvann, men seksvoltsbatteriet trekker motoren stadig saktere rundt. «Får taue den i gang,» mener noen, og som sagt, så gjort. Vi finner et gammelt tau blant skrotet i vannskorpen, kanskje fra et gammelt fiskegarn. Vi binder det rundt slepekrokene på 445 og 850. Rull forsiktig i gang, snoren holder, inn med annet gir, ut med clutchen, og etter et par meter hoster 1,6-literen seg tilbake til livet. Det gleder oss umåtelig, ikke bare fordi bilen går igjen, men fordi vi klarte det selv. For noe av det attraktive med klassiske biler er at man alltids kan løse problemene med dem på egen hånd. Eller at man i hvert fall har den illusjonen.

Det er noe rektor-aktig over 850. Det er som om den vil si «se her, slik kjører man bil trygt».

Vi kjører videre. Jeg sitter fortsatt i 850, og den virker så solid og hjemmekoselig at en E-klasse fra samme tid snarere kan oppfattes som vindskjev. Det er jo ingen hemmelighet at produktenes lange levetid og pålitelighet er en av hemmelighetene bak Volvos suksess. Som europeer eller amerikaner med bra inntekt kunne man kjøre en individuell premiumbil som hadde en mer sjarmerende og intellektuell utstråling enn de tyske konkurrentene, samtidig som bilen ikke manglet noe.

Etter den jordnære 850 blir du nærmest overfalt av luksus og atmosfære i V90. Det er som en moderne, men stilsikker hotellounge etter en ferietur i en bobil. Hvis vi hadde hatt easy listening-musikk å spille på den gode stereoen hadde illusjonen vært perfekt. Klimaanlegget serverer kjølig luft, og trykkskjermen på dashbordet skinner mykt i skyggen.

V90 er kul og moderne. Lyst skinn, stor trykkskjerm.

Dieselen har ikke fem sylindere mer. Det hverken hører eller merker du. Den gjør jobben sin så langt unna som om den var outsourcet til et lavtlønnsland, mens bare gasspedalen og girspaken fortsatt er i hjemlandet. På kartskjermen forsvinner Öckerö mot nord, for vi setter kursen mot fastlandet. I speilet ser jeg 445, som etter en viss nøling følger etter sine yngre merkekolleger.

I en V90 er verden lenger unna, og nesten som en film ser vi gater, sjøer, blågule flagg og brua til Marstrandsö passere forbi. Stemmen i navien leder oss på rett vei. Fjæringskomforten er bra, også på smale øyveier. Selv her blir den nye stasjonsvogna lagt merke til. Dette er feriehytte- og Volvo-land. I hver innkjørsel står det en, fra 144 til XC70.

For turen tilbake til Torslanda velger jeg 445 igjen. Nå snurrer firesylinderen muntert. Mot oss har den ingen sjanse.

Källö-Knippla er ikke en sovesofa fra Ikea, men øya i bakgrunnen. Den har ferjeforbindelse.

 

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på