Fjellgeita – Suzuki Jimny

Ofte kan de minste grunnene gi de største eventyrene. Som for eksempel en sovepose. Vi forklarer hvordan det hadde seg, pluss det med akebakken og hvordan Suzuki Jimny fikk oss inn i trøbbel. Og ut av det igjen.

Tekst: Sebastian Renz og Jan Einar Wettre – Foto: Hans-Dieter Seufert og Achim Hartmann

Det er visse ting som er konstante og som du alltid kan stole på. Som at saken alltid har to sider. Når vinden klasker snøfillene fra den grå himmelen vinkelrett på Jimnys bratte frontrute, tenker vi på den ene siden at det finnes gamle eventyr og friske eventyr, men ingen gamle friske eventyr. Men på den annen side: En sovepose er ikke bare en sovepose. For enkelte er ingen grunn for liten til å pådra seg en influensa eller manøvrere seg gjennom en ravine. Så vi snur ikke, men fortsetter opp fjellet. Denne veien opp fjellsiden er egentlig en akebakke. Den er bratt, har trange svinger og skinner som is.

Det ser ut som et stykke på den gale siden av Novosibirsk, men det er bare Østerrike.

Vi er her for å sjekke Jimnys talenter. Bare 20 år har gått før bilen er fornyet. Og den holder fast på det gamle. Karosseriet henger som før fast i en ramme, og denne konstruksjonen har nå fått nye X-stag og ekstra tverrstag for større stivhet. Bilen har stive aksler, selv om de gir betydelige kjøredynamiske ulemper. De har nemlig også en fordel: Hvis en stein trykker et hjul oppover, blir hjulet på den andre siden samtidig trykket nedover. Det gir grep.

Etter LJ20 fra 1970 kan forhjulene kobles inn manuelt med en spak. Det er også et reduksjonsgir, og elektronikken simulerer en diffsperre med hjulselektive bremseinngrep. På tørr vei oppstår det stor spenning i mekanikken, så firehjulsdriften med sperret drift egner seg bare på løst eller glatt underlag. Og det mangler det ikke her.

Kuldesikker til minus sju grader.

Og på den andre siden? Jo, på den andre siden er vi her på grunn av soveposen som jeg sist uke skrøt litt for mye av i kantina: «Kuldesikker til minus sju grader!» Det hadde nok vært lurere å skifte tema enn å høre for nøye på kollegenes spørsmål om hvor jeg nå hadde tenkt å sove i sju blå. Men en indre stemme sa til meg at dette var tiden for friskt heltemot. Stemmen hvisket «neste mandag i Montafon!», og jeg gjentok det høyt. Alle rundt meg begynte å røre i suppene sine, og jeg skjønte at den indre stemmen har mye rart for seg.

Knapt en time senere rullet Jimny inn i redaksjonens garasje. En mer passende bil for mitt underkjølte eventyr kunne knapt tenkes, ble det sagt. Dessuten var alle de tekniske målingene foretatt allerede, så hvis bilen skulle falle ned fra et stup, hadde vi i hvert fall sikret tallene.

Jimny klatrer utrettelig opp den glatte fjellsiden.

La oss se litt på kalde data før fjellturen er et faktum. Alle talentene som den første Jimny kunne vise til var nokså ensidig innstilt på terrengkjøring. Uten ESP var den nær ved å velte i elgtesten. Så da må vi sjekke om denne nye har mer kjøresikkerhet å by på. Og det har den. Det skal sies at kombinasjonen av et mykt chassisoppsett, smale dekk av All Terrain-typen, den strenge ESP-en og den merkelig følelsesløse styringen gir en opptreden som vi ikke meg god samvittighet kan kalle «handling».

Men hva gjør det om Jimny ikke kan svinge? Viktigere er det at den ikke kan bremse. En bremselengde på 44,7 meter fra 100 km/t er like elendig som forgjengeren, og dårligere enn alle andre biler vi har testet i år.

Kjøring på vei er ikke det Jimny liker best. Men i terrenget er den i sitt rette element, og da trekker den seg opp bratte heng med lavgirserien aktivert.

Dekkene har en del av skylden for det. Men så er det jo ikke så ofte man må bremse i Jimny. Med 102 hk og 130 Nm å rutte med setter den ikke noen rekord i akselerasjon fra null til 100 km/t, for den firesylindrede 1,5-litersmotoren har hverken turbo eller direkte innsprøyting.

I hverdagen er ytelsene tilstrekkelige, delvis fordi girkassen har kort utveksling og dermed gir grei trekkraft. Akselerasjonen svekkes merkbart ved 130 km/t. Det er rimelig nok, ettersom det er lite hastighet å hente over det. Til gjengjeld får man mye støy, høyt forbruk (0,8 liter per mil i testen) og påvirkning av sidevind.

Men i grei motorveifart kan lengre strekninger tilbakelegges med overraskende letthet. Det skyldes de bekvemme setene, den enkle betjeningen og den akseptable komforten. Det er klart, med så kort akselavstand hopper Jimny en del over ujevnheter, og den krenger i svinger. Men det lærer du å leve med.

Noen ekte fireseter er ikke Jimny. Det vil si, på den ene siden er den det, for i baksetet med regulerbar ryggvinkel er det grei plass til to voksne. Men på den andre siden er det da bare plass til 85 liter bagasje. Med nedfelte bakseter har Jimny plass til 830 liter. Det er nok til utstyret vårt: telt, primus, liggeunderlag og selvsagt sovepose.

Veien opp fjellet er egentlig en akebakke på vei ned.

Med alt dette ombord går det altså rett opp i fjellet i området ved landsbyen Schruns. Det kan kanskje virke som en litt omtrentlig rutebeskrivelse. Jo, på den ene siden er det riktig nok. På den andre siden er den ganske eksakt. Veien går oppover i trange svinger, først med brøytekanter langs siden. Men for hver kurve rykker snøen lengre inn på veien. Snart legger jeg inn firehjulsdriften, og rett etterpå lavgirserien. Da kravler Jimny utrettelig mot fjelltoppene, over grus og snø og slaps. Det er for glatt til at vi kan gå til fots her, men Jimny kommer seg helt opp til platået.

Lett telt og sterk vind – en dårlig kombinasjon

Der stopper jeg og pakker ut teltet. Det er en svært dårlig idé her og nå, for det kommer et vindkast som feier langs toppene og tar med seg teltet. Jeg fanger det igjen et stykke nede i bakken, og slår det opp med solide plugger. Og da har natten falt på. Så jeg ruller ut liggeunderlaget og legger soveposen oppå, med meg selv inni. Og så fryser jeg.

Konklusjonen må bli at minus sju grader er altså veldig, veldig kaldt.

Neste morgen varmer primusen en kjele med fjellvann til teen. Så er det akebakken ned igjen, til venstre ved fjellets fot, og først da kjenner navigasjonssystemet seg igjen.

Dette er en test, så du venter nok en konklusjon. Og her er den: minus sju grader er altså veldig, veldig kaldt. Nei, du mener om Jimny? På den ene siden er den en lystig og kompromissløs terrengbil med store talenter for klatring og en pris som vi tror kan bli overkommelig når og hvis bilen kommer til Norge. Og da kan det være det samme med alt du kan liste opp på den andre siden.

 

 

Olav Barhaugen

Author: Olav Barhaugen

Del denne saken på