Fiat 500C – Et lite stykke Italia

Fiat 500C kjører gjennom en endeløs sommer. Og likevel har den sin tiende vår bak seg. Ingen annen bil har fått Italia så nær oss som Cinque. Ned med taket, så kjører vi en tur.

Tekst: Sebastian Renz og Jan Einar Wettre – Foto: Hans-Dieter Seufert

Som alle store eventyr begynte vårt med en feiltagelse sommeren 2009. På flyplassen i Torino hadde de mistet kofferten vår. Før det var flyet en time forsinket. Dermed kom vi til hotellet først ved midnatt. Og der var Fiat 500C allerede presentert, og bare to av våre kolleger fra andre bilblader var fortsatt våkne.

For det første for å gratulere oss med å ha ankommet, ettersom ingen hadde hatt noen større tro på en lykkelig slutt. For det andre for å oppklare hvordan vi skulle fordele de tre testbilene morgenen etter. Det var en grå en, en hvit og en rød. Og ettersom alle ville ha den røde for å få best mulige bilder, hadde Fiats presseavdeling utviklet et sofistikert system for å avgjøre hvem som skulle kjøre hvilken bil: Den som trakk den lengste fyrstikken kunne velge. Det endte med at vi fikk den hvite bilen. Etter at vi hadde bivånet gledesdansen til han som fikk den røde, bega vi oss til hotellrommet.

Espresso og Cornetto – frokost på italiensk

Neste morgen begynte akkurat så tidlig, varm og frokostløs som bare italienske hoteller lykkes med. Vi pakket våre få eiendeler i vår hvite Cinque, åpnet taket og kjørte. Uten kart, uten mål og uten noen tidsplan, ettersom flyet hjem akkurat hadde blitt kansellert. Fortsatt i dag snakker Hans-Dieter og jeg ofte om denne nydelig avslappede sommerdagen, for eksempel da vi sist februar ble stående i slaps på A28 forbi Delmenhorst.

Det er ti somre siden, og 500C har knapt blitt eldre. Det kan virke som om Fiats ingeniører i tiden etterpå bare har konstruert grunner til å la bilen være som den er. Det er jo et prinsipp som har fungert fint for Land Rover Defender og Morgan 4/4. Så en tre-fire tiår må da den lille Cinque også fikse.

Når vi treffer den i dag får vi samme følelse som den gangen. Vi føler oss like unge som da, den gangen vi hadde tilstrekkelig med hår til å ha en frisyre som fartsvinden kunne ødelegge. Slik er det hver gang vi kjører en 500C. Denne gangen har vi fått låne en Collezione, spesialmodellen som er lansert i forbindelse med fødselsdagen. Tiden går når du har det moro.

All den grettenheten som en vanlig dag kan skape blåser bort så snart kalesjen har pakket seg sammen. Da kan du ikke se deg tilbake mer, bare forover. En dreining av tenningsnøkkelen, og du gleder deg til å møte alt du har foran deg.

Spesielt når du har den beste motoren under det korte panseret: en 1,2-liters basismotor med fire sylindere og 69 hk. Den er den samme som da modellen var ny. Dermed har den hverken turbo eller direkte innsprøyting, men håndterer likevel de strengeste utslippsnormene. Og den trekker Cinque forover med en tilbakelent ro som absolutt følger prinsippet om at hastverk er lastverk. Så i dag står solen høyt på himmelen når vi kjører avsted og prøver å finne Italia her hjemme.

For det er ikke bare en nasjon, men kanskje enda mer en følelse, en livsfilosofi, en iscenesettelse. Det starter allerede rundt hjørnet, i Danieles lille bar, der han uten problemer brygger espresso av en type som du ellers må til Rimini for å finne. Så en Cornetto, et bakverk fylt med sjokolade. Jo, et land som spiser slikt til frokost bør være ganske muntert.

Meloner og kaffe finner i supermarkedet, der bare en Cinque får parkere foran døra.

Ettersom den er en Cinque kan 500 parkere rett foran døra til det italienske supermarkedet ved siden av. Vi kjøper nudler, kaffe, tomatsaus og en melon, men det lille bagasjerommet får innkjøpene til å virke urimelig store. Så slentrer vi og den åpne C-en videre gjennom byen, gjennom trange smug til den innerste gårdsplassen, der husene bygger seg høyt opp tett inntil kanalen og klær henger til tørk over vannet. I dag later vi som om det er Venezia.

Hva med en is? Mens vi nyter en kule Stracciatella øker vi den mellomfolkelige forståelsen ved å sette navigasjonens språk til italiensk. Ja, vi er helt sprø.

Og så setter vi navien i italiensk. Hvor vi skal? Mindre viktig.

Vi får se hvordan det går. Kanskje vi blir ledet til et fint sted. Italias tiltrekningskraft består jo også i at landet er det motsatte av Sveits. I Italia blir stort drama til små bagateller som kan neglisjeres, fordi alt ender godt uansett. Vi husker gjerne fergeoverfarten fra Sicilia for et par år siden. Vi venter og venter i havnen. Endelig kommer den hersens båten. I høyttaleren: «Nå, kjære venner, kan dere snart kjøre ombord. Skipet deres var bare innblandet i et lite havari.»

500C er den mest italienske av alle biler. En bil som landet selv, så fortryllende at man tilgir den alle de små problemene. Og de store også. Så vi lar fartsvinden føre oss videre inn i dagen. Den stryker mykt langs det åpne taket, suser gjennom interiøret, hvirvler ut igjen over den nedfelte kalesjen og får solsikkene til å gynge et øyeblikk på åkeren ved siden av. Vi kjører gjennom småbyer der markedsplassene er like levende som på en piazza. Ja, ser ikke dette landskapet litt ut som Toscana, med de myke kollene som dirrer i varmen?

Fiat 500C er en bil som landet selv: så fortryllende at du tilgir alle de små problemene. Og de store også.

Etterhvert går solen ned denne dagen, og det eneste vi har gjort er å spise, drikke kaffe og kjøre lystig rundt med denne flotte lille kabrioleten. Akkurat som sist, og akkurat som neste gang. I Cinque finner du Italia alltid og overalt.

 

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på