Blått til lyst – Civic R møter Golf R

Livet kan være fint når man disponerer en kompaktbil med over 300 hk. Vi sammenligner Honda Civic Type R og VW Golf R.

Tekst: Marcus Peters, Sven Furuly og Jan Einar Wettre – Foto: Achim Hartmann

“Earth Dreams Technology” står det på turboslangen i Honda Civic Type R med 320 hk. Det er ikke så lett å oversette den frasen, men det lyder som teknikk-romantiske drømmerier. Og dermed blir det en slags motvekt til de snusfornuftige hybridkonseptene (som Honda også har god peiling på). På motoren til Golf R står det bare TSI. Som om de prøver å få 310-hesteren til å virke mer uskyldig enn den er. Sier dette noe om de to kompakte sportsbilenes karakterer?

En Golf er som kjent aldri feil. Med den er du alltid velkledd, alltid rustet for alle eventualiteter. Men det er heller sjelden at du er på randen av eufori bak rattet. Også i R mangler det en grad av ufornuft, for det er delegert til GTI Clubsport, så å si den utpekte rampen i familien. I R er det bare de fire eksosrørene som gir et brudd med nøkternheten.

Likevel blir den ofte betraktet som super-Golfen, selv om den er mer Golf enn super. Vi vil heller ganske enkelt si at den overgår alle andre Golfer i pris og effekt, og da uttrykker vi oss ganske forsiktig.

Med spoilere og heftig dekor gir Civic R et tøffere inntrykk enn Golf R

Det gjør vi ikke om Honda. Type R er nemlig en skikkelig kinaputt. Det var den i hvert fall frem til denne nye utgaven, og rent visuelt gir den oss ingen grunn til å tro at den er noe mindre vill nå. Den ser ut som en eneste rullende spoiler, for det er knapt mulig å se hvor den ene slutter og den andre begynner. Og over det hele svever vingen.

Tilstedeværelsen er mektig, og den må først fordøyes. Når du etter hvert har studert aerodynamikken, åpnet dørene og satt deg inn over de høye sidevangene på det elektrisk stillbare setet, kan du prøve å gjøre deg klar for nye inntrykk. Og først merker du at sammenlignet med forgjengeren er sittestillingen her klart lavere. Videre er dashbordet nærmest konservativt i forhold til det vi noen ganger har sett fra denne kanten. Det er ingen tegn til Playstation-gimmicker. Men vi finner mange rattknapper og undermenyer. Først etter en del klikking finner vi racing-inspirerte tilleggsinstrumenter som rundetidtager, girindikator eller g-kraftmåler.

Nøkternt interiør i VW Golf R

Hvordan ser det ut i Golf? Tja, som i en Golf. Der skiller ikke R seg særlig ut. Og det å være Golf betyr også å sanke poeng på diskret vis. Som med mer plass, bedre oversikt, høyere tillatt lastevekt og bedre plasttyper. Men det er ikke lenger slik at Golf også automatisk vinner kampen om å ha best betjening. For den har lidd under at VW sparte inn den andre dreieknappen i det store infotainmentsystemet. Dessuten får R trekk for funksjonalitet, ettersom den her stiller som tredørs bil. Men det skal nevnes at Easy Entry-systemet letter tilgangen til baksetet.

Her er flere plusspunkter som ikke er av dynamisk art: Selvsagt briljerer Golf med assistentsystemer (slik at den vinner sikkerhetsavsnittet). Selvsagt har den flere multimediamuligheter (slik at den vinner komfortavsnittet). Selvsagt høster den stillferdig poeng etter poeng.

Og så henter VW semislicks ut fra morolageret, slik at bilen også bremser fremragende, med varme dekk, skiver og klosser. Men under bremsing på motorvei, fra 100 km/t med kalde bremser, er Civic best. Derfor taper den ikke sikkerhetsavsnittet så grundig som vi først fryktet.

Mer farger og mer morobil-følelse i Civic R

Vi flytter oss ut i botanikken, altså til en flott og svingete vei gjennom skogen. Høyre hånd ligger allerede klar på girspaken. Inn med clutchen. Klakk, og vi har giret ned. Før vi slipper clutchen igjen har Hondaen gitt mellomgass selv. Giret ligger inne og tilslutter seg turtallet perfekt. Toliteren knurrer, eksosen trykker på turbinen, og så kommer effekten hardt og kaster Type R forover. 4000, 5000, 6000, 7000 o/min. Klakk, neste gir. OMG, som de yngre sier.

Det er forbløffende at forhjulsdrevne Civic knapt har noe manko på drivhjulsgrep i forhold til den firehjulsdrevne Golfen (på vintervei er det nok annerledes). Forhjulene griper tak i asfalten, skyter ut av svingen med en perfekt dose hjulspinn og skaper ingen spørsmål om veigrep. Og det helt uten klebrige sportsdekk – en mekanisk sportsdifferensial er nok for å få Type R til å trekke seg lengre inn i kurven når du gir mer gass. Chassiset er alltid hardt og fast, på en måte som vi kjenner fra oppstivede touringbiler. Moropotensial? Toppkarakter! I det teknologiske Japan virker det som om ingeniørene kanaliserer sine antisosiale tilbøyeligheter inn i prosjekter som Type R. Og tyskere?

Et realt dreiemoment i mellomregisteret er en av styrkene til denne robuste 4-sylindrede motoren.

Inn i depotet for å bytte bil. Hei, Golf, gamle venn, er du klar? Ja, fra første øyeblikk, for selv R har en helt vanlig tomgangsfrekvens. Motoren er som i Honda, altså en toliters firesylinder med turbo. Men i Golf må du stadig minne deg selv om at motoren har 310 hk, så stille summer den. Vi bytter til R-modus for å vekke litt engasjement.

Det grynter dypt når vi gir gass, og det kan minne om lyden fra en større motor. Selvsagt er lyden kunstig, men det plager oss ikke. Der Honda krasjer mekanisk inn i turtallssperren, artikulerer VW en forfriskende innsugslyd. Den passer ikke helt overens med skyvet, for det kommer på typisk turbovis. Men på middels høyt turtall kommer hele flodbølgen, før den igjen blir litt reservert over 5500 o/min. Og ganske riktig henger R litt etter i akselerasjon fra null til 100 km/t.

Golfen suger seg fast til asfalten gjennom svingene

Tilbake på banen, der halvslicksene er kjørt varme og klebrige. R suger seg effektivt gjennom kjeglebanen – tydelig, behersket, distansert. Kjølig og med en mekanisk rutine setter den gode tider i slalåmtesten. Først helt på grensen av veigrep begynner den å pumpe med bakakselen, men den er alltid lett å beherske. Her er R helt folkevogn  – det er ganske fremmed for den å skulle hisse noen opp.

Det er det også på en rask landevei, der den er helt seg selv og opprettholder samme fart i svinger som Honda gjør. På ujevn asfalt blir den hengende etter, fordi bakakselen pumper igjen.

Bakfra er det Civic som er tøffest.

Merkelig nok kan chassiset i den krigersk utseende Type R absorbere humper mykere. Med de aktive demperne i komfortmodus blir den til en lettkjørt hverdagskamerat. Også det er nytt i Honda. Det at den taper egenskapsrunden kommer av rent rasjonelle forhold, ikke emosjonelle. For poengene tar litt hensyn til kjøreglede, men hverdagen er viktigere. Og det er Golfens enemerker.

Igjen kan den tilsynelatende ufornuftige Type R legge for dagen stor fornuft, med bra utstyr og lavere forbruk (0,90 mot 0,93 l/mil). Den forskjellen er ikke nok til å kjøre forbi Golf. Men sjelden kan en bil som havner på sølvplassen i en duell forlate arenaen mer rakrygget enn Type R.

Begge bilene byr på høy morofaktor samtidig som de er praktiske i bruk

 

Også i interiøret har Honda valgt å gå for en heftigere stil enn Volkswagen

 

Turtallsvillig til sperren slår inn. Den fire-sylindrede to-literen pumper 400 Nm moment til veivakselen.

De tre innstillingene til støtdemperne har effektive arbeidsområder, og selv i R-Modus er det fortsatt litt fjæringskomfort igjen.

Turteller midt i synsfeltet, og ellers kun den informasjonen du trenger. Mer racerbilfølelse i Civicen

Volkswagen har valgt en mer standard instrumentering, med skjerm som kan gi deg mer informasjon. F.eks. navigasjon.

Racing? Jo,da. Det finnes et slikt kjøremodus i Golf R også, selv om du nesten må opptre som en spion for å oppdage dette.

 

 

 

 

 

Sven Furuly

Author: Sven Furuly

Del denne saken på