Aston Martin DB4 GT – helt ny

Et sportsbilikon fra 1959, helt ny fra fabrikken – hvor finnes det slikt? Hos Aston Martin i England, hvor ellers? Vi har sjekket hvordan DB4 GT Continuation blir laget.

Tekst: Bernd Stegemann og Jan Einar Wettre

På den britiske landsbygda virker det som om tiden står stille. Når du kjører inn i landsbyen Newport Pagnell, idyllisk plassert i dalen som elva Great Ouse har gravd ut, passerer du et skilt der det står “Home to Aston Martin Lagonda”. Selv om firmaets hovedkvarter ble flyttet til den moderne fabrikken i Gaydon i 2004. Fra de gamle hallene i Tickford Street ruller det nå ut knøttsmå antall av klassikerne fra merket. Den gamle fabrikken har siden produksjonsslutten for V12 Vanquish i 2007 fungert som service- og restaureringsverksted.

Paul Spires (t.v.) er sjefen for Aston Martin Works, og organiserte prosjektet DB4 GT Continuation.

I løpet av 50 år ble det bygd omtrent 13 000 sportsbiler her, som James Bonds legendariske DB5. DB4 GT vant sitt første løp på Silverstone i 1959, og skapte dermed blest rundt merket. Takket være 13 cm kortere akselavstand, 84 kg lavere vekt og en sterkere sekssylindret motor med dobbeltenning, tre Weber-forgassere og 302 hk kunne racingversjonen feire flere triumfer. I hvert fall inntil Ferrari GTO kom inn på scenen i 1962. På fire år ble det bare laget 75 eksemplarer av GT-en, selv om det opprinnelig var planlagt 100 stykker.

Noen hektisk arbeidsiver innfinner seg nok bare hvis fabrikksjefen kikker innom.

I dag hører DB4 GT til de mest ettertraktede veteranbilene, og dermed også til de dyreste, med en pris fra drøye 30 millioner kroner. Det ga Aston Martin idéen som Jaguar også hadde for noen år siden, da de laget E-Type Lightweight: Hvorfor ikke skape en ny serie, og faktisk bygge de bilene som ikke ble levert den gangen? De originale tegningene og verktøyene er jo fortsatt på plass, og det er sakkunnskapen også. Til og med noen av de gamle leverandørene er fortsatt i drift. Dermed kommer felgene fortsatt fra Borrani og skinnet fra Connolly, som igjen garver kuhuder.

Originalt emblem med navnet til grunnlegger David Brown.

Selv om chassis, Superleggera-struktur og aluminiumskarosseri på klassisk vis er produsert av andre enn fabrikken selv, var prosjektet en stor utfordring for fabrikksjef Paul Spires. “For ti eller 15 år siden hadde noe slikt ikke vært mulig, fordi teknologien ikke fantes ennå,” sier han. For den digitale målingen av flere biler viste mange avvik som det gjaldt å harmonisere. Dessuten måtte problemer som at understellet hadde en tendens til venstrevridning og at motorens sjette sylinder ofte gikk varm fikses, noe som gjorde det nødvendig med flere endringer.

Til tross for det britiske registreringsnummeret er DB4 GT bare tenkt brukt på bane.

Bilen kalles Continuation, og er ikke å betrakte som en slavisk kopi, men som en evolusjon av originalen. Derfor er den orientert etter Lightweight-versjonen, som bare ble laget i åtte eksemplarer. Den har ikke støtfangere, radio eller hanskerom, og kan heller ikke registreres. Dermed kan de heldige 25 eierne glede seg over “motorsportens gylne tid”, den gangen da motorsport var en kunst og ikke vitenskap.

Under racing om natten blir startnummeret opplyst av spots.

Det ble derfor opprettet et toårs sportsprogram med totalservice og føreropplæring med fabrikkens egne førere, slik at eierne kan konkurrere mot hverandre på internasjonale racerbaner. Der kan det gå ganske tøft for seg, så det er montert moderne skallseter, et stabilt veltebur og en beskyttet bensintank. Videre blir det brukt bedre bremseklosser og stålforbindelser i stedet for gummibiter i hjulopphenget. Dermed får bilen mer presis handling.

Den sekssylindrede motoren er boret opp til 4,2 liter. Den har blitt sterkere og mindre ømfintlig

Den billedskjønne rekkemotoren med to overliggende kamaksler måtte uansett konstrueres på nytt, og da kunne man like godt øke slagvolumet fra 3,7 til 4,2 liter og skru effekten opp til 345 hk. Dermed er denne lille serien meget påkostet, men på grunn av digitalisert konstruksjon blir det i fremtiden klart lettere å fremstille deler. Og motoren kan tilbys som en oppgradering for gamle biler som blir restaurert. For selv om moderne teknologi har holdt sitt inntog i Newport Pagnell, hersker det fortsatt britisk avslappethet og håndverkskunst i de hellige hallene.

Autentisk førermiljø med skallseter.

Spesialistene i bodyshopen tilpasser aluminiumsplatene til bilen og sveiser dem på, mens ferdige karosseret blir lakkert i nye farger to rom bortenfor. Deretter følger montering av aksler, drivverk og andre komponenter, som skinnsetene. Læret blir først tilpasset, så sydd og trukket på. Noen hektisk arbeidsiver innfinner seg nok bare hvis fabrikksjefen kikker innom.

Før en DB4 GT Continuation står ferdig kreves det at 30 personer legger ned 4500 arbeidstimer i den. For den innsatsen krever Aston Martin 1,5 millioner pund per bil. Det virker ikke som det avskrekker kundene, for hele serien ble utsolgt på at øyeblikk. Det siste eksemplaret ble levert like før jul.

 

Veteraner fra fabrikk

I Aston Martins gamle fabrikk i Newport Pagnell kan man kjøpe topprestaurerte klassikere fra merket.

De klassiske bilene ble laget i de historiske mursteinshallene fra 1953 til 2007. I dag er det der restaureringer og modifiseringer av veteranene blir gjennomført. Her kan du kjøpe helt nye biler fra dagens modellrekke, såvel som nyere og eldre veteraner i topptilstand og ett år garanti. Utvalget forandrer seg hele tiden, og omfatter alle modellene som opprinnelig ble bygd i denne fabrikken. Tre priseksempler: DB2/4 Drophead Coupé fra 1954 for 475 000 pund, DB6 Mk 2 Volante fra 1970 for 950 000 pund, Vanquish fra 2003 for 89 950 pund.

 

 

 

 

Jan Einar Wettre

Author: Jan Einar Wettre

Del denne saken på